• Heimeside
• – Østlandsk Reisning
• – De spør om de valgfrie?

De spør om de valgfrie?

Et ord til landsfolk og byfolk fra Eivind Berggrav

Gutten spør.

Han hadde fått tak i ei ABC, enda han hadde ikke begynt på skolen ennå. Det var vel de fine skilderiene som lokka. Så kom han bort til mig og viste fram et billede av ei rau ku. Og så sa han: «Du far, hoffer står det «Den røde koen» nerunder den raue kua?»

Noen kan ha lyst til å svare: Fordi vi har noe som heter skriftspråk, og det kan ikke være likt med talemålet. Når vi her på landet sier «den raue kua», så er det bare dialekt.

Unger er fæle til å spørre når de først begynner. Og det er trulig at et slikt svar drar fram iallfall to spørsmål til: Hvorfor taler vi bare dialekt her på landet? Og hvorfor er dialekten vår så ulik fra det som en skriver?

Je veit ikke hvad andre svarer gutten sin. De bøndene i Norderhov som vil hive ut «den raue kua» av leseboka til gutten og få inn «den røde koen», de må vel ha et anna svar enn det je har. Men sannheta synes je at ungen kan få vite jo før, jo heller. Derfor sier je:

«Koen hadde vi aldri kommet til å si eller skrive her i landet om det ikke hadde gått så gæli med oss for 400 år sia at vi lot dansk språk ta all makta her i Norge. Vi fikk ingen bibel på norsk den ti alle andre folk fikk bibelen på målet sitt. Til Norge kom det bare danske bibler. Hele embedsmålet var dansk. Og så vart dansk det målet som embedsmennene og etter hvert de fineste av byfolka brukte.

Men på landet, her hos oss, har vi tala like norsk for det! Ingen som eier krøtter og har mjølk og smør har sagt «ko». Men det har vært en fæl feil i norsk stil på skolen om noen skreiv ku og kua, mjelk eller mjølka eller geit og geita. Dette siste ordet skulde vi i mi skoleti skrivi gjed og gjeden. Sia vart det da noe bedre: gjet og gjeten.

Når du spør hoffer vi taler bare «dialekt» her på landet, så skjønner du altså nå at det er fordi vi her hos oss aldri har fått inn i munnen de danske orda som blei bokmål i Norge. Mange av oss bruker dem når vi kommer til byen, da sier noen at de har melet til koen på boden – du veit vi har jo mjølet til kua oppe på bua.

Kanskje hører du at noen sier det er dialekter i alle land. Folk taler ikke likt i alle landsdeler. Slik er det her i Norge au. Det er mye forskjel på Østfold og Romerike og Hedmark. Og enda meir om du kommer op i dalene eller nordafor fjellet. Vi har nok «dialekter» vi au – ulike bygdemål. Men det artige er at det er noen ting som alle disse bygdemåla er ens om, – slik som om kua og sola – og det er ikke «dialekt». Det er norsk folkemål slik som det har levd i Norge i talen på landet fra den gamle tia.

«Ja, men i leseboka står det sommetier soli og kui», sier gutten.

Dette er landsmål, svarer je. Og fordi je veit at han straks vil spørre, sier je like så godt med det samme:

«Landsmål det er au et skriftspråk. Det er laga til av mange norske folkemål og mest av dem oppi fjellbygdene og på Vestlandet. Men det breie Østlandet fikk ikke riktig rum i det – derfor har de latt oss her velge mellom å skrive koen eller kui. Å skrive kua har vært forbudt i Norge. Men det er svært få som sier kui. Det er kua og sola som de fleste sier.

Derfor var det noen folk på Østlandet (og i Trøndelag) som gjorde krav på at de skulde få lov å skrive de orda som alle folk på Østlandet bruker. Og nå skal du snart få ei ABC der det står riktig».

Slik svara je gutten. Og derfor vart je med i arbeidet for å få gjort bøkene riktige.

Far spør.

Men så kan det treffe at det kommer nye spørsmål når bøkene er blitt retta. Da kommer foreldra og spør.

«Kan det være rimelig», sier de, «at gutten ikke skal lære et bedre språk på skolen enn det vi bruker sjølve til daglig? Vi er da såpas til folk at vi gjør forskjell på arbeidsklær og helgeklær. Ingen reiser ut i blandt folk eller til byen i arbeidsklæa sine. Slik ment je det var med talen au. På skolen skal gutten lære helgemål som han kan «ta sig fram med iblant byfolk».

Det er mye rett i dette. På ei vis kan en godt kalle skriftmålet for pussa helgemål. Det kan aldri bli som slik trikot, de kaller, som faller stramt etter kroppen – det vil si det muntlige, slik vi snakker, – det vil allti bli på viss måte skreddersydd. Det skal jo passe til så mange, ikke bare til oss her i bygda. Skriftmålet må bli no litt som ei uniform.

Derfor er det aldeles rett når du sier at gutten ikke skal lære akkurat det samme målet på skolen som det du bruker heime. Det må bli slipt og pussa og tilskåret eller hvad du vil kalle det. Skolen skal føre gutten og bygdemålet hans inn i riksspråket.

Men dette betyr på ingen slags måte at gutten skal bli ført ut av bygdemålet for å komme inn i riksspråket. Det skulde da være merkelig om norsk riksspråk måtte være slik at en først måtte renske vel ut alt det en hadde fra en norsk far og ei norsk mor og livet på en norsk gard – før en kunde lære riktig det norske riksspråket!

Det har vært slik i lang ti. I de høgere skolene kalte de det lenge for «dansk stil», ikke «norsk stil» når barna skreiv stiler. Dette er det slutt med nå. Men så seint som da je gikk på skolen, blei det allti renska vel ut av målet mitt alt det je hadde med fra landet. Et ord fra landet blei regna for en flekk på riksmålet. Byguttene lo, og læreren rista på hodet.

Men de som styrte med skolen på landet, skjønte til sist at der, på sjølve landsbygda, fikk en ta sig i vare for å lære barna å skjemmes for målet til mor og far. Han er fåmælt nok før, landsgutten, om han ikke attpå skal stå med den tanken at ingen ord er «sikre» – av dem han er vant til å bruke for sig sjøl. Derfor kom det inn i loven at barna skulde få bruke det naturlige talemålet sitt på skolen, ja, at lærer og lærerinne værsgo skulde legge orda sine så nær til bygdemålet som råd var.

Men hver gang de skulde skrive eller lese – blei det anderledes. Da måtte de passe sig vel, da var usikkerheta over dem.

Nå spør du: «Skal ikke skolen nettop drive dem til de kommer ut av usikkerheta og virkelig kan bruke det rette skriftmålet?»

Jo, – slik har det jo vært og slik mener mange at det skal være.

Og de har rett, aldeles rett når det kommer an på å skrive orda rett. Da skal en eksersere og regjere – foruten å forklare best mulig – til det sitter plugga i gutten akkurat som multiplikasjonstabellen.

Men nåde oss om det samme skal gå for sig med både ordbruk og ordføring. Da blir det jo som å lære et fremmendt språk. Alle som kan snakke, de setter jo sammen ord og gjør en mening ut av dem. De kan «målføre sig». Dette lærer de ikke på skolen, men heime. Det er morsmålet. En gutt kan prate fritt og lett, få fram det han vil si, fortelle lange stubber om det er noe han har oplevd, på morsmålet.

Skolen skulde nå ta dette naturlige målet og føre det inn i skriftlig form. Skolen må ikke stoppe dette opkommet – og si: det er grumsete og ureint. Du må gå i riksmålsspringen når du er tørst etter å få sagt no.

Slik har det vært! Gutter og jenter er blitt eksersert og regjert vekk fra all naturlig målføring og har lært sig til no nytt. Mange er blitt flinke! For somme er vanen blitt som en ny natur. Og da sier de: det er bare mer skole, lengere skolegang landsungdommen trenger for å lære å bruke skriftspråket lett. – Ja, en kan dressere ei bikkje til ikke å ta en sukkerbit som en legger på nesa – og en kan dressere unger til å tru at de aldri må ta det ordet som kommer på tunga når de vil ha no. Men hvad mener en da med å kalle det oplæring i morsmål? Bokmål bør det hette – for det er til boka en må gå for å komme i tanker om hvad det hete.

Hvad er resultatet? Jo, det er riktig dårlig med både å lese høgt og med å skrive på landsbygda i Norge. Det er mange som synes de sitter aldeles beit når de får en penn i neven. Den muntreste og mest ordrappe blir med en gang tagal.

Je lot en gang non gutter og jenter fortelle fra stellet i fjøs og stall. De kunde legge ut! Men så skulde de gjøre en stil av det. Da blei det til ingen ting.

Når je skal skrive, er det som om je må ta på mig et stivt korsett, mente Vinje. – En må snøre sig og vri sig og skape sig. Det er best å gjøre pina kort. Stilene til landsbarn er allti stutte.

Det har blitt en ren blekkskrekk hos folk.

Og ingen vil lese noe høgt, for de veit det blir hakkemat.

Je hørte en oplandsgutt ifjor leste op no av Skramstad på Hedmarksmål. Det klang så lett og truverdig – og han leste godt. Han var fri og sikker. Her om dagen var je i det samme ungdomslaget og hørte på'n om igjen. Men denne gangen var det bokmål. Det var som det ikke skulde vært samme gutten. Gæli leste'n og dårlig leste'n. Hakkete og ustøtt – så nær som når han kom til noen vendinger som var sagt på «dialekt» – da var det som det glei på stålis bortover.

Å være lærer i «norsk» for landsungdom er et fælt arbeid. Je har vært det i 10 år. Det blei etter hvert klart for mig at her trengtes det en revolusjon. Det som var nere, måtte komme op. Og det som var nere – det var alt det heimevante. Je skjønte at der satt de, guttene og jentene, og misunte mig som kunde dette skolemålet. Og de flinkeste vilde nødig blotte sig, de balanserte som kunstnerer på ei smal line, de var redd for å dumpe ner på jorda.

Det endte med at je misunte dem, misunte dem det friske opkommet de hadde av ord og vendinger, sikkerheta i å målføre sig på ekte og levende vis, alt det norske, alt det rotekte de hadde i målet sitt, alt det som var uskjemt. Den som kunde gitt dem mot og lyst til å bruke dette målet allti, overalt! Je er sikker på det skulde vokse mer mot og sikkerhet i dem på alle måter om det. kunde skje.

Men du skjønner, du far og mor som spør – je var nødt til å rette og gi dem feil om de skreiv no av orda sine. Rødt blekk og stygge streker måtte de få om de skreiv gråstein – for det skulde være gråsten. Og stod det i stilen deres at «katta skreik» – så måtte je pynte det til at «katten skrek». I eksamensstilen sin hadde en skrevet om rasjoneringstia at «for oss på landet er det ikke verst i denne tia, vi har mjæl pa bua og får mjælk av kua». Skulde je nå gi dårligere karakter til denne gutten fordi han ikke hadde sagt: mel på boden og melk av koen? Je var nødt til det. Og når je likevel ikke gjorde det, så gjorde je no som ikke var etter reglene. Men je fikk mig ikke til.

De valgfrie formene er ikke anna enn at nå har alle gutter og jenter i Norge lov til å skrive slik. Ingen kan lenger tvinge mig til å gi feil og gi dårligere karakter for slike norsk ord.

De valgfrie formene er slett ikke hele bygdemålsnorsken: Det er bare noe de har fått lov til. Mye er forbudt ennå. Men det er da et stykke fram vi har kommet! Det har blitt slått fast at det norske skriftspråket ikke bare skal lage sig etter det de sa i Danmark og det noen sier når de taler «fint» i byen.

Det går ikke lenger an å si at folkeskolen på landet har til opgave å lære ungene op til å greie sig i byen. Og at morsmålsoplæring er å venne barna av med å bruke morsmålet og dressere dem i å snakke som ei bok.

Til far og mor skulde dette være svar nok, men de kan jo høre på når vi snakker med læreren og med de andre som spør.

Byfolk spør.

Av byfolk er det mange slag, og mange av dem lønner det sig ikke å diskutere med. Handelsstanden «spør» ikke. Den har ikke stor ti til å tenke på språk og på natur.

For den har språk ikke no med sjel og gemytt, med natur og liv å gjøre. Den bruker bare språk til å gi og til å motta «ordres». Det er et markeds-språk, og de som skriver det, skal ikke kjenne og leve et grand mer i språket enn den maskinen de skriver på. For handelsstanden er riksmålet ikke et levende språk. Jo mer dødt, det vil si: uforanderlig det er, desto bedre og billigere er det for handelskorrespondansen. Derfor protesterer de av alle krefter og med mange penger når noen vil røre riksmålet.

Andre byfolk, fruer og frøkner, de spør heller ikke. De bare «korser sig» og blir lettskremte når en sønn eller bror kommer inn og sier at «dama ramla så lang hu var ute på gata». Er det virkelig tillatt å skrive slikt som gata og dama og ramla? sier de. Ja, det er en simpel tid vi lever i!

Men grunnen til at det er blitt tillatt, spør de ikke etter.

Alle byfolk er ikke slike. Mange har skjønt at det var fra landsbygda riksmålet fikk nye ord og nye vendinger. Ingen frisk bygutt reiser til «hytten», nei hele kula drar til hytta. Da Ole Thommesen i Tidens Tegn skulde gi villaen sin navn, blei det ikke Lien, men Lia.

«Men dere går for fort,» sier de, disse fornuftige byfolka. Og vi skal høre på dem når de spør, for de spør sannelig ikke for å håne oss.

De spør: «Må vi ikke vente med å gi et ord plass i rikets skriftspråk til det er godkjent og brukt i talen av alle? Fordi om dere bruker å si det slik på landet – så kan dere da vel ikke kreve at vi skal følge dere straks her inne i byen? Og vi bør da ikke kløive landet mer enn det alt er gjort. Vil ikke de valgfrie formene skille by fra land? Og blir det ikke da vanskeligere for dere fra landet å komme på skoler eller kontorer her i byen?»

Dette var jo mange spørsmål på en gang, men vi får ta dem etter tur.

La oss først bli enig om at byen til nå har hatt mest makt over det som skulde få lov å gjelde for norsk riksmål. Når byen fant det for godt, så tok de et landsens ord nådigst op i riksmålet. En viss rett hadde byfolk til dette fordi det var i byene at folk mest brukte å skrive. Men slik er det ikke lenger. Folk på landet har kommet med i bruk av skrift. Og vil komme alt mer med! Hvorfor skal det da være bare byen som steller med regulering av skriftspråket? Liksom dere i byen krever at vi, når vi skriver, skal bruke ord som bare dere der inne bruker i talen, så kunde vel vi gjøre gjengjeld? Men det gjør vi ikke. Vi krever bare å få valgfrihet til å bruke noen av våre ord og ordformer når vi skriver sjøl.

Og så får De huske på en ting som er lei for oss alle og som ikke skal legges byen mer til last enn oss andre. Bokmålet og mye i det fine bymålet er ikke norsk i rota. Vi får dele skylda med forfedrene våre. Og vi skal ikke hevne oss på noen. Ikke skal vi heller freste å gå historia baklengs tilbake og få gjort alt om. Men vi hedrer oss ikke med å dekke over sannheta. Når folk på landet ennå sier hard, ikke hård, sier bru og ikke bro, sier kald og ikke kold, – sier døra og geita og mange slike ord, så er dette vekst etter norsk frø. Derfor, kjære byfolk, vi har noe framfor dere, vi skal ikke håne dere for det, men dere skal sannelig heller ikke håne oss og kreve at vi skal rette oss i alle ting etter dere.

Er det forresten slik forskjell på oss? Når den verste Vestlandsavisen skal håne oss østlendinger, så skjeller den oss ut for at vi snakker vikamål. Men Pipervika er jo i byen. Det er mange folk i byen nå som snakker på samme måten som vi på landet.

– Je ser at De vil spørre, kjære bymann. Værs go! «Ja, De vil da vel ikke si at vi skal ophøie vikamålet til riksnorsk?»

Det har jeg heller ikke sagt. Men det er mye mer norsk i vikamålet enn i målet på Drammensveien, det kan hverken De eller noen motsi. Det er bare det at vikamålet har gått for lut og kaldt vann der nede ved brygga og i bakgatene, ingen har brydd sig om det, noen har hatt moro med det, men aldri blei det renska og tilslipt. De synes det er stygt, sier de. Ja, la oss ikke diskutere om den tingen. Bestemor Deres vilde skreket op av forferdelse om hu hadde hørt mye av det målet de nå bruker – så forsimpla vilde hu synes at det dannede Kristianiamålet fra 1850 nå hørtes i Deres, hennes barnebarns munn.

Da je gikk i gymnasiet, fikk je høre at såpe var stygt. Forrige dagen hørte je en konservativ direktør be om et stykke såpe i en butikk. Det kommer til å gå like ens med gata og sola – som det alt er gått med bikkja og med hytta og Hardangervidda, ja med «hele kula». (Kom ikke til landsbygda og si at det er stygt fordi om ørene Deres av vane heller vil høre en annen låt.

Forskjellen mellom oss har vært stor. Det er oss som nå vil gjøre den mindre!

Dere byfolk vil ha moro av å se hvad gode riksmålsfolk for ikke lenge sia sa om dette. Det var ingen dårligere enn Riksmålsforbundet som satte ner en komité til å foreslå ny rettskriving. I 1913 blei det trykt det som denne komiteen foreslo. Det var nettop de valgfrie formene! Hør ordrett hvad det står i boka:

Om bein og stein og slike ord: «Vi er her på et område hvor norskhetsspirene må fremelskes med bevissthet og plan. På intet punkt er den tvang skritfspråket legger på folkets brede lag mere følelig, mere trykkende og eggende. I dagligdags tale kan man ofte bare bruke de helnorske former: være i beit, gutten i røiken, bli eitrende sint.

Og hør at de vil nettop samle Norge ved å føre inn slike ord: «Ingen forandring vil i den grad virke forsonende i språkkampen.»

Redde var de likevel for kua og følget hennes. «Men vi er kommet til det resultat, sier de, at man bør tillate kua, bjørka, øia o. s. v.»

En kunde tru at disse riksmålsfolka ikke vilde ha stygge norske orda inn i skolen. Men de vil nettop ha dem dit: «Når vi får disse ordene inn i leseboken, vil de former som ennå er utskreket som simple, få sin ære igjen, og en høist uheldig fordom vil efterhånden forsvinne.»

Dere fine byfolk skulde lære av disse kloke riksmålsfolka. De riksmålsfolk som nå har styret i Riksmålsforbundet. har gått tilbake på dette punkt. De vil nok helst renske ut hele greia. Men tenk etter sjøl og hør ikke bare på skriket i avisene.

Dere trudde at det skulde bli slikt skille mellom land og by om vi fikk de valgfrie formene. Å nei – vi er nærmere hinannen enn mange trur. Det er forresten mange landsfolk som er redde for dette. De har jo allti hørt at det eneste «dannede talesprog», det var byens. Og de vil ikke stenge veien op til dannelsen.

Men hør hva en så høit dannet mann som rektor Western i Fredriksstad sier:

«Vi riksmålstalende bruker en hel del hunkjønnsformer i ledig dagligtale. Jeg gjør det i alle fall. I familiens skjød snakker jeg om den nye boka til Hamsun, spør hvor mange klokka er, synes det er hyggelig å se sola igjen, roser suppa ved middagsbordet, foreslår å ta en tur til hytta, liker å sitte nede ved stranda om kvellen, og er undertiden lei hele greia o. s. v. Og jeg tenker andre gjør det samme.»

Det er svært få byfolk som ikke vil kjenne mange valgfrie former som no friskt og kjent og kjært.

Noen er så redd for at det skal bli bare Østlandet som vil like disse formene. Særlig er de redde for at Sørlandet vil bli ille stedd. Men hør for moro skyld denne vesle stubben av et påskebrev fra Vilhelm Krag. Her er valgfrie former nok:

«Bonden er ble'en en rein mandaliter nå for tia! Så rent forhærda. Sidder han ikke der og pøser i sig melka!» (Se Tidens Tegn 7. april 1918).

De valgfrie formene samler Norge bedre enn mange vil tru. Det er agitasjonen mot dem som skiller land fra by.

Læreren spør.

«Henger alle de valgfrie formene sammen, slik at hvis en bruker den ene, så må en bruke alle?,» sier læreren.

Nei slik er det ikke! De valgfrie formene er ikke en språk-organisme for sig, et helt maskineri. De er hare maskindeler som kan skiftes inn der det høver.

Dette er viktig. Hele Romerike og Hedmark har f. eks. ikke bruk for at en kan skrive: je kasta svampen. For her heter det: je kaste svampen. Det er etter mitt skjønn ikke riktig å kreve at barna på disse kanter skal skrive kasta. Østfold, Vestfold o. s. v. er glad for denne friheta. Men for Romerike vil de det bli tvang å være nødt til å bruke ei slik form. Når en da ikke kan skrive kaste i fortid, så kan en kanskje for det første likså gjerne bruke den gamle riksmålsformen: kastet. Det kan bli annerledes når «kasta» engang er almindelig riksmål; men det trenger vi ikke bry oss med nettop nå. Også på Romerike og Hedmark heter det: «Jenta stod i kjøkkenet og laga mat.» «Han gikk på jordet og raka.»

La barna få kjenne de valgfrie som frihet, ikke som tvang!

Ellers er det slik at så godt som alle de valgfrie formene er samnorske former, som er i bruk over alt. Mange lærerer har lagt merke til at barna vil gå lenger enn de har lov til. Når en først gir dem frihet til å noe av deres eie, så tar de likså godt mer! Lærere må derfor spørre: «Skal jeg nekte dem det?»

Ja, strengt tatt, det må De. Vil barna skrive «væra ute og komma att,» så er De tvungen til å rette det. Skriver de: «i smiua small et skøtt,» må det rettes til: «i smia smalt et skott.»

Om vi så har lyst til å gå videre enn de valgfrie ennå gir rett til, så må vi la det være. En kan forklare barna grunnen, en kan si dem at noe av dagligmålet vårt aldri kan bli skriftspråk, og at andre ting kan bli det med tia, men må vente. En får ta det med vett og med tål og ikke være hard, en får huse på at morsmålet har førsteretten og ikke må bli skjemt ut med knot. Men sjølsagt må en for skrivinga følge det skriftmålet som gjelder for den skolen en er lærer på.

Læreren får et vanskelig arbeid med å holde igjen her – især i den første tia; men når nå lesebøkene er i orden, vil en ha god rettleiing i dem. Det blir mye etter den erfaring læreren gjør at en må bestemme sig til det næste steget med mer frihet for norsk tale i skriftmålet.

For vær trygg: vi må enda lenger fram. Dette med de valgfrie formene er ikke første steget, og det blir ikke det siste heller. Engang må vi ha fullt norsk skriftspråk i landet.

Så kommer det en lærer og sier: «I bygda vår har skolestyret ikke innført de valgfrie. Vi ligger attmed byen og skolestyret har folk nok som mener at folkeskolen på landet skal eksersere barna etter byskikken. Kan je da la dem skrive: klokka er fire – eller er je tvungen å rette det til klokken er fire?

Andre lærere kan ha lyst til å spørre om det samme fordi det i bygda deres er agitasjon for å få stemt de valgfrie ut igjen: «Kan de valgfrie former holdes ute av barnas skriftlige arbeid ved et skolestyrevedtak?»

Her er svaret greit nok: Nei.

La os se på hvor vi har de valgfrie formene i skolens arbeide. Det er på tre steder vi møter dem: i tale. i skrift og i lesning.

l. Fra talemålet kan ingen makt i verden kaste de valgfrie ut i bygdene våre. Landsfolk må ekserseres og dresseres forferdelig lenge før de kan få drept de naturlige ord – barna er de siste som slepper dem. Og så lenge barna bruker de valgfrie, da er også lærerne tvunget til å nytte dem i oplæringa. Her nytter ingen sure miner, her nytter ingen embedsmenn i skolestyret, ingen kretsavstemning, ingen ny statsråd, ingen departementscirkulærer. For her har vi med loven å gjøre.

Det står i første sats av den berømte § 73 – den samme paragrafen som nå blir brukt mot de valgfrie i lesebøkene – at:

«Ved den muntlige undervisning bruker elevene sitt eget talesprog, og læreren skal såvidt mulig tillempe det for ham naturlige talesprog efter dette.»

Også en vestlending må altså lempe sig så langt han kan etter østlandsbarna, enn si da ei østlandsjente som er lærerinne eller en bygutt som er lærer for landsbarn. Det er lovbrudd hvis ikke lærerpersonalet bruker de valgfrie formene og mer enn det i hele den muntlige undervisning.

«Såvidt mulig» – som det står i loven – er ikke her non undskyldning. Nettop de valgfrie formene kan alle bruke. Det er andre ting – tonefallet, den tjukke l som vi har, og slikt – som det er umulig for en vestlending å lære sig.

I talen er de valgfrie urokkelige som grunnfjellet i Norge. Det går ikke engang an å holde no avsteming om dette spørsmålet.

2. I skrift er det ikke stort bedre.

Je ønsker bestemt at gutten min skal få bruke de valgfrie formene – helt fram til studenteksamen. Kan noen gi ham feil eller dårligere karakter fordi om han bruker dem (eller en del av dem)? Nei. De er autorisert som del av norsk riksmål. En lærer eller en privatmann kan more sig med å rette dem. En offentlig censor kan aldri gjøre det. Om je som elev gjennomfører å bruke disse formene i en stil og læreren gir mig feil, så kan je appelere til overstyret, til departementet som er nødt til å gi mig rett.

Altså kan ikke no skolestyre utelukke de valgfrie formene fra skolen. Det meste et skolestyre kan gjøre er å si til lærerne: dere skal ikke opmuntre til å bruke disse simple formene, og dere bør si til barna at de er stygge. Men binde læreren eller barna, kan skolestyret ikke.

Heller ikke om dette er det en kan holde kretsavstemning. Det nytter ikke å si: de valgfrie formene skal stenges ute. I tale og i skrift er de urokkelige.

3. Det eneste er lesebøkene – der kan en få dem ut, i allefall næsten ut.

Slik som reglementet nå er, skal det i alle lesebøker være noe på landsmål og noe på riksmål.

Slik blir regelen også om en innfører de valgfrie formene. Landsmålet beholder en, men østlandsmålet kan en kaste ut. Det er dette en stemmer om ved de kretsavstemningene som noen få bygder har tenkt å holde.

En stemmer ikke om de valgfrie formene i talen eller i skrift. Bare om leseboka. Ja, helt fri dem blir en ikke, der heller. Noen stykker med valgfrie er de tvunget til å ha. Hos Rolfsen kan det være f. eks. 90 sider valgfrie i den «valgfri» utgava, 20 sider valgfrie i den «obligatoriske». Om disse 70 sidene er det bråket står.

I Aker vilde skolestyret (med «Aftenposten»s redaktør til formann!) spørre statsråden om å få være helt fri de valgfrie. Da svarte departementet: det kan dere få lov til i de 3 første lesebokdelene, men da må dere ta inn igjen alle de landsmålsstykkene som vart tatt ut da stykkene med valgfrie former kom inn!

Men da tidde Aker stilt. At de skulde hjelpe landsmålet fram ved å kaste ut de valgfrie – det hadde de ikke tenkt.

Landsmålet er verna av loven. Østlandsmålet er vergeløst gitt østlandsbygdene sjøl i vold. Og de tenker på å kaste det ut – noen av dem.

Je spør

Det kunde være moro å spørre om noe sjøl til slutt.

Først riksmålsfanatikerne og ettersnakkerne deres i skolestyret på landet:

Mener dere at det var best at vi stengte de norske formene helt ute? Mener dere at det er dumt snakk dette om det norske? Mener dere at Hamsun (f. eks. i «Markens grøde») skal få lov å skrive lei og kjei og bua og reiret, men at dette skal nektes barna på skolen? Hvor lenge har dere tenkt at dette kan nektes?

Og så til de embedsfamilier, prester, officerer, funksjonærer o. s. v. som er kommet ut på bygda:

Tenker dere bare på dere sjøl – slik at dere skal gi målet på det som er kultur og dannelse og «riktig» språk? Tenker dere aldri på at landsfolket på den måten klemmes ned og blir veikere, mer etterapende – også i det som dere synes er nedbrytende i by-manerene?

Et særskilt ord til de landsfolk som har fått øvd sig op i dressuren, ved skolegang – underoffisersskole, middelskole, handelsskole – og en del års ophold i byen. Blandt disse folk er sommetier de verste motstandere mot at landsens tale skal bli godkjent og komme til ære. Som en Hedmarksbonde sa til mig nyss: slike har strevd og trælt og rivi op med rota det naturlige; de har nådd målet og kommer og er krye og ovapå; du kan skjønne de blir rasendes hvis noen sier at det må gjøres om att, – at de har fornedre sig i stellet for å bli ophøiet ved denna rothøgginga».

Dere landsfolk som slik har flytta over, spør je: kjenner De den nye ære som no sant og ekte, som no det er gror og vekst i? Og – hossen er det, når De f. eks. blir riktig sinna, når det kommer fra hjertet, kanskje likegodt i glee som i harme, – kan De da holde dere fri for å kjenne de gamle ekte orda sprenge på? Viser ikke det at det andre språket, det er tillært, en dressur?

Bonden og landsfolket her øst skal for sig sjøl svare på det spørsmålet:

Hvad nytter det om vi vinner økonomisk frihet, ytre framgang, ja vinner et helt verdensmarked, – hvis vi ikke har en marg i oss sjølve så vi tør være ved det vi er og den jord der vi har rota vår? Hvad nytter det oss om vi blir med en del byfolk og kriger ner landsmålet – når byfolka mener at målet vårt er ennå fælere enn landsmålet?

Hvad nytter det oss om bymannen får holde språket sitt reint for våre ord? Hvorfor skal vi være riksmålsforbundets kjøregutter når østlandsmålet skal kjøres utafor folkeskikken?

*  *  *

Til slutt et spørsmål til alle dem som er glade i de valgfrie formene, glade i østlandsmålet til alle dem som kjenner det sårt og vondt når skolestyrer som det på Norderhov håner sitt eie bygdemål, til alle dem som håper at det av de norske folkemål skal vokse fram et samnorsk mål (som Landmannsforbundet sier i programmet sitt). Disse spør je:

Hvorfor er dere redd dette levenet og disse avstemmingene? Var det ikke bra at det kom? Er ikke nå spørsmålet blitt vakt til levende liv i mange sinn? Og om de nå kasta ut de valgfrie sted etter sted – var det no nederlag for de valgfri? Vilde det ikke bare bli så mye mere klart sia for dem som holdt utkastinga, at tunga deres måtte fulgt med, skulde bygda blitt rein?

*  *  *

Det var ved Norderhov kjerke en gang. Vi hadde adel den tia. Bonden hadde bare å lystre og bruke adelsdansk språk og ta imot embedsdansk navn på garden sin.

Da kom general Schlanbusch riendes til Norderhov kjerke. Han stanste like foran porten, men vilde ri inn på kjerkegården, foran kjerkedøra: Der sto ringeriksbonden Gudbrand Hønen. Han vilde ikke tåle slik forhånelse av hellig grunn. Han tok generalshesten i bikslet og førte'n rolig ut av kjerkeporten. Da reiste generalen sig i salen og sa strengt:

«Ved du ikke at jeg er av adel?»

Gudbrand Hønen svarte kort og sterkt:

«Je er av adel je au»

– – –

Ennå er det landsfolk som bukker når generalmakt og bymakt viser oss den ære å ringakte landsens liv og språk. Men den dagen kommer da landsfolk ganske rolig – det er bare dumt av oss å gjøre det i trass eller sinne – trer fram i kjerkeporten og hevder sin adel for sig sjøl.

Vi kan godt legge til – for vi har ingen grunn til å gjøre oss små ved ringakt overfor byen – :

Vi er nordmenn og adelsfolk begge, vi kan gjeste hinannen som brør og likemenn. Je kryper ikke for dig, og du skal få bære hatten din i fred for mig.

Men husbondsretten på landet, den skal du, bymann, ikke tenke å få att. Vi vokser på dette begge to, og Norge blir større!

(1921)