• Heimeside
• – Tanker om språk: Personlige ytringer
• – Hva er Landslaget for språklig samling?

Hva er Landslaget for språklig samling?

Noen personlige betraktninger om hva det vil si å være samnorsktilhenger

Noregs mållag og Riksmålsforbundet er begreper som folk flest antakelig har visse forestillinger om hva står for. Landslaget for språklig samling (LSS) er det vel derimot få som har noen særlig klar oppfatning om. Det er i og for seg ikke urimelig at Mållaget og Riksmålsforbundet er langt mer kjente organisasjoner enn Språklig samling. For det første er de mye eldre – begge er starta omkring 1905, altså om lag jamgamle med det uavhengige kongeriket Norge. Landslaget for språklig samling er derimot en oppkomling som ikke kom til før i 1959. Dessuten har laget målt i medlemstall alltid vært en ganske liten organisasjon sammenlikna med de to andre.

Det at vårt lag er så mye yngre – og mindre – enn de to andre har sjølsagt bestemte historiske årsaker. Fram til etter andre verdenskrigen var det nemlig ikke egentlig bruk for en privat interesseorganisasjon som vår. Og grunnen til det var ganske enkelt at den linja vi står for i språkpolitikken, langt på veg var den norske statens offisielle linje. Jeg sikter her sjølsagt til den såkalte samnorskpolitikken, som hadde som sitt uttrykte siktemål å arbeide mot ei sammensmelting av de to norske målformene, bokmål og nynorsk.

Men omkring 1960 la de norske styresmaktene samnorskpolitikken mer eller mindre på is, etter at det hadde vært et intenst press fra riksmålssida gjennom hele 1950-tallet. Språkstriden skulle ut av politikken, hette det. Dermed blei det bruk for en interesseorganisasjon som kunne videreføre det arbeidet som offisiell norsk språkpolitikk hadde sikta mot i alle fall fra 1917, og derfor så Landslaget for språklig samling dagens lys i 1959, forresten samme året som den såkalte nye læreboknormalen ble vedtatt, den foreløpig siste viktige språkreformen som gjaldt både nynorsk og bokmål. Etter den tid har vi bare hatt to større språkreformer her i landet, og de gjaldt begge bokmål: I 1981 vedtok Stortinget ei såkalt liberalisering av bokmålet, der en god del konservative riksmålsformer ble «legalisert» igjen, etter å ha vært forbudt i bokmålet etter krigen, og i 2005 ble mange såkalt lite brukte former fjerna, og det gjaldt stort sett nynorsknære tilnærmingsformer. Begge disse reformene gjorde dermed sitt til å øke avstanden mellom bokmål og nynorsk igjen. Vi kan nok også regne med at den nynorskreformen som nå er på trappene, heller ikke vil føre til mer tilnærming.

Vi i LSS er likevel ikke en sytegjeng som sitter og drømmer om den fjerne fortida og gremmer oss over den nære og gruer oss for framtida. Vi ikke bare håper, men vi trur og er faktisk aldeles overbevist om at den allmenne språkutviklinga i dag er på vår side. Med det sikter vi særlig til utviklinga i talemålet, som sjølsagt alltid vil være viktig for skriftspråket i ethvert språksamfunn, men ganske spesielt her i landet. I skriftspråksnormeringa hos oss har vi nemlig en tradisjon for å legge større vekt på talemålet til folk flest enn de gjør i mange andre land vi ellers gjerne sammenlikner oss med.

Dette kommer først og fremst av at begge de norske målformene er svært unge sammenlikna med de fleste andre vesteuropeiske skriftspråk. Begge de norske målformene er derfor i stor grad basert direkte på relativt moderne talespråksformer og er mindre avhengige av gamle skriftspråkskonvensjoner enn eldre og mer etablerte skriftspråk. Bokmålet har som kjent rot i talemålet til den norske overklassa i dansketida, den såkalte dannede dagligtale, mens nynorsken er basert på en syntese av de norske bygdemåla, men svarer ikke nøyaktig til noen bestemt dialekt.

Den gamle samnorskpolitikken gikk ut på å «konstruere» seg fram til et skriftspråklig kompromiss mellom disse to retningene, uten at det den gangen eksisterte noen talespråklig basis for et slikt skriftspråk. Dette minner om Ivar Aasens store landsmålsprosjekt, som jo gikk ut på å lage en fellesnevner for alle norske dialekter. På en måte kan en si at den klassiske samnorsktanken var Aasens prosjekt en gang til, men nå skulle en ikke bare finne et kompromiss mellom alle de ulike folkemåla, nå skulle også det danna talemålet på en eller annen måte integreres i «kompromisset».

Det klassiske samnorskprosjektet var stort og dristig tenkt – for dristig, viste det seg. Det viste seg at det ble en ulike kamp mellom på den ene sida et tradisjonelt riksmål med både en litterær tradisjon og ei prestisjetung gruppe av aktive språkbrukere i ryggen og på den andre sida et skriftspråk uten virkelig basis i et naturlig talemål og med mange former som de danna oppfatta som vulgære. Imidlertid var det denne språkforma som var vedtatt av landets lovlige myndigheter, og den såkalte samnorsken, eller rettere sagt det radikale bokmålet, ble dermed ei kjærkommen skyteskive for alle de i etterkrigstida som etter hvert fikk det travelt med å kjempe for frihet for individer og grupper mot det de oppfatta som utidige inngrep fra et overmektig statsapparat. Dette er noe av bakgrunnen for at den klassiske samnorskpolitikken havarerte omkring 1960.

Hva er det så vi samnorskfolk vil i dag? La det med en gang være sagt at vi ikke ønsker oss tilbake til situasjonen på 1950-tallet med Derimot er det kanskje mer realistisk i dag enn for en mannsalder sia å tenke seg et samnorsk skriftspråk med en mer enhetlig talemålsbasis enn det var mulig den gangen borgerkrigslignende tilstander på språkfronten. Vi trur heller ikke det er verken mulig eller ønskelig å gjenta det teknokratiske samnorskprosjektet. Derimot er det kanskje mer realistisk i dag enn for en mannsalder sia å tenke seg et samnorsk skriftspråk med en mer enhetlig talemålsbasis enn det var mulig den gangen. Grunnen til dette er den sosiale utjevninga som har skjedd i talemålet i løpet av de siste tiåra. Denne utjevninga har ført til at f.eks. østnorske talemålsformer som var regna som utprega «vulgære» i de første tiåra etter krigen, i dag er helt normal språkbruk i de fleste samfunnslag, mens visse andre former som den gangen var regna som danna, i dag har fått status som «fisefine». På den andre sida fins det også en god del «vulgære» folkemålsformer som helt tydelig er på veg ut.

Resultatet er som sagt et mer ensarta talemål enn før, med utjevning både av geografiske og sosiale skiller i språkbruken. For dialektromantikere er dette sjølsagt synd, for konservative nynorsk- og riksmålsfolk også. Derimot burde det ikke være noen grunn for oss samnorskfolk til å henge med nebbet over ei slik utvikling.

Det som er synd fra vårt synspunkt, er at folk flest foreløpig ikke ser ut til å ha forstått hvilke konsekvenser dette kan få for skriftspråket. For å ta et konkret eksempel: Da foreldreaksjonistene romsterte som verst på 50-tallet, ville sannsynligvis en leseboksetning som jenta kasta steinen i elva blitt retta til piken kastet stenen i elven. Denne rettinga ville også vært i samsvar med det som gjaldt for «dannet talesprog» i 50-åra. Men i dag er det neppe mange – ikke en gang i Bærum og Oslo vest – som ville reagere på den «radikale» utgava som «pøbelspråk» eller noe i den retning – det er jo slik folk flest snakker i de fleste miljøer. Men den som våger seg til å skrive slik – med jente, stein og spesielt alle a-formene på plass – må regne med å bli stempla som språkradikaler.

Dette ser jeg som vårt hovedproblem i dag – å få folk til å skrive mer i samsvar med talemålet sitt, og ikke slik som de ser andre skrive. Så lenge folk fortsetter å skrive akkurat slik de ser andre gjør, har vi lite å stille opp med, for det konservative bokmålet dominerer fremdeles massivt i alle slags skriftlige massemedia. Men i det øyeblikk folk eventuelt blir klar over hvordan de snakker og lar det få konsekvenser for skriftspråket sitt, da blir situasjonen straks en helt annen.

Dette ser jeg da som vår store sjanse – å bevisstgjøre folk om talemålet og påvirke dem i retning av å skrive mer talemålsnært. Å skrive talemålsnært betyr ikke det samme som å gjøre talespråket til forbilde for skrifta i ett og alt – det er verken mulig eller ønskelig, bare så det er sagt. Men å «dyrke» et skriftspråk som står så fjernt fra talemålet til folk flest at det blir et klenodium for en elite, er heller ikke noe ideal for et samfunn som bygger på ideer om demokrati og likeverd.

Jeg er klar over at ikke alle er enige i de tankene jeg her har lagt fram om fordelene ved å ha et nært samsvar mellom skrift og tale. På riksmålshold vil en f.eks. hevde at det å bruke talespråket som forbilde for skriftspråket vil føre til «stilistisk forflating», ettersom det fins visse konstruksjoner og uttrykksmåter som er spesifikt skriftspråklige, og dersom en «forbyr» folk å skrive slik fordi det er talemålsfjernt, så blir skriftspråket fattigere. Fra konservativt nynorskhold vil en kunne ha andre innvendinger, som f.eks. at visse vanlige talemålsord ikke er like høvelige i skrift; jf. de velkjente såkalte anbehetelse-orda.

Hermed vil jeg invitere til ordskifte om dette spørsmålet: Bør vi ha et talemålsnært skriftspråk, (og hva slags talespråk bør skrifta i så fall baseres på), eller er det bra med (en viss, kanskje til og med markert) avstand mellom skrift og tale? Artikulerte synspunkter mottas med takk!

Arne Torp er professor ved Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap, Universitetet i Oslo.